Av: Kristian Elster
Anmelding av Skrifter i samling. I – V av Rasmus Løland.
Aftenposten, 23. januar 1942.

Hver generasjon skaper sine diktere. Men de forbruker dem også. De færreste av en generasjons diktere overlever sin samtid , men går tilgrunne med den. Minnet om dem blir bevart gjennom litteraturhistorien, og det er som dikterisk liv nokså kummerlig. Men det hender at en enkelt dikter kan reise seg igjen, og at hans diktning blir levende på ny mellom menneskene. Tiden i hans diktning har ikke været utbrent og slukket, og tar man seg varsomt av ilden, kan det hende at den flammer op til et helt bål.

Slik er det man får håbe og tro det vil gå med Rasmus Lølands diktning. Helt borte, død og taus var ikke all hans diktning, langt fra det, hans barnefortellinger har alltid holdt seg varme og levende, og de er nogen av de beste og og fineste bøker om og for barn vår litteratur eier. Det er fortellingene “Paa sjølvstyre”, “Ungar”, “Kor vart det av jola?”, “Smaagutar”, “Det store nashorne” og “Kvitebjørnen”. De er tidligere samlet i en tre-binds utgave, og de har lykkelig overlevet sin generasjon. Det skal nu prøves om ikke hans noveller og fortellinger kan gjennomleve den samme kamp. De kommer nu i en ny utgave, “Skrifter i samling”, redigert av professor Olav Midttun. Utgaven blir på fire bind, første bind kom sent i høst, det siste kommer høsten 1942. Det første bindet inneholder novellen “Hans og Margrete” (1887), novellesamlingen “Folkeliv” (1891) omfattende “Ei sumarferd og eit attersyn”, “Den siste mannen på Vintersti”, Amerikanovellen “Ein draum” og så satiren og humoresken “Dyrskye i Norddalen”. Og videre inneholder dette bindet den bitre novellen “Skuld”(1892) og den store fortellingen “Skattegravaren” (1893).

Det som gjør at Rasmus Lølands diktning leses den dag idag med glede og utbytte, er den usvikelige virkelighet som er i den – en bitter og besk og intens virkelighet. Menneskene i dette forfatterskap er ikke opfattet som noget mere enn det de er, de er ikke skapt i noget overdrivelsens tegn – forsåvidt er han en ekte sønn av sin samtid, naturrealismens tid. Han vrengte heller ikke sine mennesker om til karikaturer, de er “virkelige”. Det var ingen god virkelighet, og hans eget liv bar de dystre og pinefulle byrder skapt av de livsforhold hvorunder han levet – og av hans eget sinns vanskeligheter.

Rasmus Løland var født på Løland i Sand i Ryfylke 24 mai 1861. Han vokste op i den vesle vestlandsgrend preget av små kår og meget slit og sterke religiøse tanker og følelser. Særlig var faren en stillfarende, alvorlig og grublende kristen. Det var et godt hjem, de forstod ham bare ikke. Han var nærtagende og streifet helst alene omkring. Han gikk et års tid på amtskolen i Sand. Da han kom hjem, overanstrengte han seg på arbeide og bar hele sitt liv minnelser av det.

I de første syke-årene tok han til å skrive og sendte bygdebrev til Fedraheimen og kom slik i forbindelse med Garborg, som fikk stor innflydelse på ham, på stilen og på hvad han burde lese. Det var slik Garborg som førte Løland inn i Darwins tanker og livsopfatning. Han tok nu til å skrive for alvor, og det blev op gjennom årene et svært omfattende forfatterskap – barnebøker, artikler og brev, noveller, fortellinger, skuespill og dikt.

I 1895 flyttet han til Kristiania for godt og blev medarbeider i Den 17de Mai. Han hadde lettere nu for å få fatt i bøker, og han skaffet seg adskillige kunnskaper, særlig av naturvidenskapelig art. Han skrev og leste flittig i disse årene , men som menneske forblev han like ensom og sky. I 1899 fikk Løland reisestipendium og drog gjennom Tyskland og Tyrol og var en høst ved Askov Folkehøiskole i Danmark.

Efter at han var kommet hjem, fulgte der nogen onde år i fattigdom og sygdom og ensomhet. Han levde på en hybel alene, og stelte for seg selv og angav som grunn at han ikke kunde like kvinnfolk! Grå og fattig var hans tilværelse, utrivelig det værelse som var hans tilfluktssted, ensom, syk og forgremmet han selv. Meget av det han skrev i de årene blev ikke riktig godkjent som levedyktig kunst – “slik lesnad høvde ikkje for landsungdomen”, het det. I denne tid skrev han den store romanen “Åsmund Årak” (1902) som er bygget over hans eget liv. De siste årene bodde han i Asker. Han døde 12. oktober 1907. Det er det som nu skal stå sin prøve – hvor megen interesse kan det samles om hans forfatterskap? Sikkert er det at det første bindet av Skrifter i Samling er en hel oplevelse å lese igjen – det skuldes den sterke virkelighet i dem. En fortelling som “Skattegravaren” har nok sine lange og svake alder, men det vesentlige i den, særlig den første delen med sine realistiske skildringer av de onde barneårene til Lars der han lever i en elendig fattigstue og med moren rekende som tiggerkone over alle bygder, - det gir en så intens oplevelse, menneskelig og kunstnerisk, at man sier til seg selv – ennu engang –dette er virkeligheten, slik er det. Det kan ikke nektes at denne ubønnhørlige virkelighetssans medfører adskillige svakheter. Fortellingene får bare liv i nuet og ikke i perspektivet. Det er mere virkelighet enn idè i dem. Brustne håb og tapte illusjoner gir stemningen i hans forfatterskap. “Ei sumarferd” er en satire over bonderomantikken, den begynner litt langtrukkent om hvordan to unge menn planlegger en fottur til den enes hjembygd, de sparer og de spinker og kommer seg da avgårde, og de får da opleve et gjensyn så ufyselig fritt for ethvert streif av romantikk. I samme satiriske tonefall er “Dyrskue i Nordalen” fortalt. “Den siste mannen på Vintersti” gir et intenst virkelighetsbillede av en gjerrig og pengegrisk slekt på en ensom fjellgård. “Ein draum” forteller om en Amerikafarer som drømmer om hjemlandet – og han synes at drømmen er det eneste han har igjen efter all sin ferd – og han er blitt en mann i gode kår. En merkelig bitter liten novelle er “Skuld”, en gripende og samtidig ironisk skildring av kampen for å redde gård og grunn, fyllt av et grotesk humør...En av hans tidligste noveller er “Hans og Margreta”, en skildring av en halvtomsing som kommer på kant med bygdens ungdom – en fast og knapp og bitter novelle med et stoff han ofte streifer inn på. Dermed være anbefalet den velkjente og dog glemte dikter Rasmus Løland – han som eier så meget bitter viden om menneskene, så megen ømhet for barn og dyr og så megen frisk natursans. Han er ikke gått under med sin samtid, og det er som vi har fått en ny dikter.