Av Harald Bache-Wiig:
Tilbakblikk på framtida; Rasmus Lølands Hundrad år

Jeg begynner med noen utdrag fra Rolf Jacobsens kjente dikt ”Pusteøvelse”, fra samlingen med samme navn i 1975,

Hvis du kommer langt nok ut
får du se Universet selv
i et sluknende bål
hvis du kommer langt nok ut

Hvis du kommer langt nok ut
får du se hele Melkeveiens hjul
rulle bort på veier av natt
-hvis du kommer langt nok ut

Hvis du kommer langt nok ut
får du se Universet selv
alle lysår-milliardenes summer av tid
bare som et lysglimt, like ensomt, like gjernt
som juninattens stjerne
hvis du kommer langt nok ut

Aldri kom Rasmus Løland lenger ut enn han var i mai og juni året 1900. Da oppholdt han seg i en liten by, Hall, 10 kilometer øst for alpebyen Innsbruck. Han hadde storslått utsikt over dalen, og han gledet seg over klokkespillet fra kirkene, som slo flere ganger om dagen. Han så på religiøse prosesjoner og han så junistjernene blinke over dalen om natta.

I åpningen av romanen Hundrad år (som lå ferdig i 1903, men som først ble gitt ut posthumt på Det Norske Samlaget i 1910), er utsikten den samme, men årstida en annen. Her er det nyttårsnatt år 1900 (hundreårsskiftet ble oftest regnet fra 1901 den gangen) og Lølands alter ego, den norske kunstmaleren Olsen, er på vei hjem fra nyttårsfeiring i et vertshus ”i ein stor by ned-med Alpefjelli ein stad”. Underveis mot den landsbyen der han bor, ser han ”Stjernone som hekk som tunge eld-dropar uppi kvlelven”, og han ser ”alparne snøklædde og kvite, med tindar og toppar stigande mot himmelen, og måneblenk frå blåne til blåne.”

Dette løftende inntrykket av storslått og glansfylt natur blir i løpet av denne romanens innledende sider drastisk tonet ned og må vike for en helt motsatt følelse. På vertshuset som den norske maleren kommer fra, har en flokk glade og unge kunstnere fra Norge i et svulmende oppstemt øyeblikk lovet hverandre å møtes på det samme stedet om 100 år. I den månebleike ettertanken som melder seg hos kunstmaler Olsen, kjenner han etterhvert som ”eit iskaldt andedrag mot bringa”. (s. 152)

Om etthundre år, hvor er han, hvor er de unge da? Naturopplevelsen mister all glans. I stedet ser han inn i ”eit djupt myrker som det var ingen ende å øygna på”, og månen var alt nede og ”skein berre med flakkande blåblenkar innetter topparne i høgfjelli”.

Et hundreårsskifte kaller på de store utsyn i både rom og tid. I The Sense of an Ending, en bok som den engelske litteraturforskeren Frank Kermode ga ut i 1966, heter det: ”Det er først og fremst i samband med hundreårsskifter at mennesket får innfridd sin forventning om store tidsskifter, epokale omslag”. Et hundreårsskifte kan lett bli oppfattet som både endetid og vendetid. Sekelskifter er skilletegn som både kan framkalle angst for forfall og opphør, og som kan gi vyer om ”fremtidens kulturgang” som Eilert Løvborg uttrykker det i Henrik Ibsens skuespill Hedda Gabler fra 1890. I Hundrad år er dette fenomenet omtalt helt eksplisitt av romanens allvitende og olympiske forteller. I åpningen av andre kapitlet heter det:

Då det leid mot enda av det gamle hundradåre tok alle til å tykkja at ho bar liksom så mange merke på alderdom; og alt av underlegt og uvanlegt som hende fekk namn av fin de siècle, – ei løynleg sott eller svimring, noko som ingen kunne tyda, men som på eikor vis kom seg av at hundradåre lakka og leid mot enden. Di lenger det leid, di meir tykte folk at tidi slo med flakkande hjarteslag og gjekk som i feber. (152)

Til sist er det nesten som å vente på dødsbudskapet i et hus, sies det. Fortelleren antyder at
sekelskiftet kan bli oppfattet som en rite, en initiering som åpner for nødvendig forandring. Når gammel tid blir lagt i graven, kan en ny tid bli født. I menneskenes forestilling blir alt annerledes og som omskapt når tidsskillet passeres og midnattstimen slår. ”Det var som noko vondt var trolla burt; og tidi var ikkje gamal og hadde ingi sott lenger. Ho var som nyfødd og ung att med det nye hundradåre”.

Det er selve denne feststunden av fornyet, forynget tid som gir klangfargen i romanens åpningsakkord. Samlingen av unge, nordiske kunstnerspirer kroner den unge, vakre Dagny (= Ny Dag) med løvkrans og hever glasset. I henne ser de et løfte, et forvarsel om all den fylde de venter seg av livet. Hun er den seierskransen de hver i især håper å vinne. Men når de slår ring for å stadfeste løftet om å møtes i samme vinstue om 100 år, bryter en av dem ut av ringen, en liten tusling som kaller seg tonedikter og helst satt i egne tanker. ”Vil du ikke møte”, spør noen. ”Jau, berre eg ikkje får nokoslags forfall”, svarer tuslingen.

I visse miljøer kunne Rasmus Løland selv bli oppfattet som en slik gledesdreper, en ”Spielverderber”, i tida rundt hundreårsskiftet, én som helte malurt i festbegeret. Historisk var dette gjennombruddstida for en storstilt mobilisering av ungdommen som del av den nynorske kulturkampen. De unge ble dyrket som talsmenn for selve det Unge Norge, foreningslivet blomstret, et stort antall ungdomsblader ble gitt ut. Mye av stemningen i ungdomsrørsla, med dyrking av lys barnetro og blåøyd framtidstro, blir toneangivende i målreisingsarbeidet. Midt i alt dette la Rasmus Løland seg som en stein i tidsstrømmen og advarte mot falskhet og lettvint lyssyn. ”Hvg ein lite av tru og mykje av mistru til alt, so fær ein i guds namn vera det ein er, det er ikkje annor råd med det”, skrev Løland i ungdomsbladet Breidablikk i 1896. De som ville beskytte ungdommen i disse åra fant da også at Rasmus Lølands bøker var drøy kost. ”Livet er ikkje berre kyrkjegard”, sa Anders Hovden i en omtale av romanen Asmund Årak i 1901. Og Hundrad år ble i 1903 avvist av konsulenten på Olaf Norli med denne begrunnelsen ”Landsungdommen hev ikkje godt av å lese såvori diktning”.

Men helt fram til han flyttet til Kristiania i 1995, 34 år gammel, hadde livet til Rasmus Løland artet seg som en serie bitre nederlag, og det var især nederlagserfaringene diktningen hans kretset rundt og ga kunstnerisk uttrykk. I møtet med sekelskiftets blussende livstro, skjerper Rasmus Løland sin barske, illusjonsløse innstilling. Hans eget livs sum av skuffelser blir for Løland selve livet sum. I ikke liten grad er hans eget liv blitt samstemt med nettopp de kjennetegnene han gir et fin de siècle: Feber, uro, opplevelse av aldring, angsten for dødsbud.
Han flyttet rastløst fra hybel til hybel, han hadde dårlig helse, og alt ved 40 års alder kunne han føle seg gammel, forbigått og tilsidesatt av livet.

Jeg kjenner ikke til noe verk som mer direkte lar et hundreårsperspektiv være utgangspunkt for framstilling av levd menneskeliv enn Hundrad år. Boka kan oppfattes som uttrykk for et slags forsinket fin de siècle. Som jeg har nevnt, åpner romanen tilsynelatende i den nyfødte tidas tegn, med en feststemt feiring av alt som har fått ny, løfterik begynnelse såsnart klokkeklangen er forstummet. Men det er denne romanens spesielle bruk av slutter som etterhvert blir avgjørende for bokas meningsmønster. Måten liv og diktverk her føres til ende på, ser ut til å motsi og å oppheve all håpefull begynnelse.

I det raffinerte åpningskapitlet blir den nye tida kvalt allerede i sin fødsel, både på innholdssida og rent fortellerteknisk. For den ensomme, erindrende fjellvandreren er nyttårsfesten noe som er forbi, og dermed gjenstand for blek ettertanke. Og ”umskiftet i midnattsstundi” troller slett ikke bort alt vondt, slik det siden heter om sekelskiftets magiske øyeblikk. Av festlyden i alpebyen blir tidsskiftet opplevd på denne måten:

Då gjekk det med eitt ein underleg dùn gjennom lufti, lang og skjelvande som ei røyst frå ei onnor verd. Ein til … bum, bum, som det kom frå lufti og jordi, alle stader fra. Det var den svære kyrkjeklokka uppi tårne på den eldgamle domkyrkja tett attmed, som tok til å ringja hundradårsskifte inn (…) Aldri hadde nokon høyrt henne i midnattsstundi fyrr. Det vart med ein gong stilt i det glade laget.

Detter er ikke skildringen av et forløsende øyeblikk. De tunge slagene kan tvert om sies å knuse øyeblikket. De minner om tidens velde hinsides sted og leilighet. Et slikt memento forsterkes også av tonedikterens stillferdige replikk. Det anførte sitatet har også tonefall av dommedag, noe vi kan forvente av en roman som har et hundreårsskifte som brennpunkt. Jeg skal prøve å forklare hvorfor:

Som kjent er astrofysisk, kosmisk tid en tom, mekanisk tid som er likegyldig til alle menneskelige anliggender. Men, som vi også alle vet, er vi tilbøyelig til å menneskeliggjøre den kronologiske tida og gi den jordisk mening, for eksempel som kalendertid. Den franske språkfilosofen Paul Ricoeur sier om dette: ”I sammenlikning med den kosmiske tida er lengden på et menneskeliv ubetydelig, men likevel er det den korte tida vi opptrer på verdensscenen som gir opphav til alle våre spørsmål om liv og mening”. Med inspirasjon hentet fra moderne teologi, skiller den nevnte Frank Kermode mellom begrepene kronos og kairos. Kronos er tom, kosmisk tid, målbar som mekanisk klokketid. Kairos er tid som er menneskeliggjort, ladet med betydning innenfor utviklingen av et plot, et handlingsmønster.

Kairos er tid som er gitt form, bestemt gjennom sitt forhold til et tenkt, avsluttet forløp. Kairos kan være tidens fylde, slik den er oppfattet i evangeliene og i Åpenbaringen. Men den er også fortellingenes og romanens tid, en støpeform som imøtekommer menneskers behov for å sette seg inn i handlingsforløp med begynnelse, midte og slutt. Innenfor slike rammer er tiden ikke tom og vilkårlig, men organisert i mønstre som gir samsvar og sammenheng.

Selkelskifter gir enestående muligheter for å forvandle kronos til kairos. Med kalenderens hjelp forvandles kosmisk tid til krisetid og eskatologisk tid. På slutten av 1800-tallet var det intellektuell mote å vie seg til undergangen, enten det nå skjedde som frivol dyrking av kunst for kunstens egen skyld, som pinefull selvoppgivelse og dekadanse, eller som angstfylt forberedelse til en kommende apokalypse. I alle fall var tida langtfra tom. Man dyrket den, enten det nå var i en rolle som offer eller som tragisk helt. Andre så mer offensivt seg selv som budbringere for en ny og forvandlet tid.

Men hva slags tidsopplevelse kan vi egentlig lese ut av Hundrad år? Er den et eksempel på en roman som skaper sitt plot med utgangspunkt i et hundreårsskiftes kairos?

Hvis vi ser nærmere på romanens dypt originale hovedgrep, er det noe annet som er på ferde her. I boka Reading for the plot sier den amerikanske litteraturforskeren Peter Brooks: ”Når du forteller, ser det ut som om du starter med en begynnelse. (…) I virkeligheten er det slutten som er ditt utgangspunkt”. Dette er nettopp poenget jeg fant hos Kermode: Det er først når vi når til avslutningen av en historie at vi kan lese ut en mening, eller meningen med den. I Lølands roman er et sluttperspektiv, et sluttpunkt, foregrepet allerede samtidig med at romanfortellingen blir påbegynt. Og det spesielle med dette sluttpunktet, er at det ikke kan få plass i et tidsrom som kan fortelles innenfor rammen av et menneskeliv. Det ligger med nødvendighet i en ettertid som er skjøvet ut i kronos, som er umenneskelig, upersonlig tid, tid ”i ei onnor verd”. Konkret dreier det seg om at romanen følger den videre skjebnen til dem som inngikk sitt brageløfte i nyttårsnatta år 1900 så langt deres liv rekker. Sjølsagt har de alle for lengst brukt opp sin tilmålte tid når tid og sted er inne for å innfri løftet. Men romanen tar oss med helt dit, med helt andre personer til stede i vinstua.

Dette grepet er bare overflatisk sett i slekt med et perspektiv som gir menneskeliv mening ved å knytte det til den slags meningfylde som et sekelskifte kan gi opphav til. I virkeligheten er det et grep som kan sies å oppløse den slags mening som normalt oppstår når vi kopler menneskelig tid til kalenderens endetid. Posisjonen i Hundrad år ser snarere ut til å vende seg polemisk mot all fin de siècle-tenking. Etter at han har skildret all dramatikken rundt nyttårslaget og opplevelsen av det store tidsskiftet, noterer da også fortelleren, nøkternt og sarkastisk, om tida som følger etterpå: ”Jordi rulla fram i same rome som fyrr, soli gjekk upp og ned og skein yver vonde og gode, og det vart vår og sumar og haust og vetter att, alt som fyrr”. (s. 152)

I romanens ødslige, etterstilte alpeperspektiv på menneskelivet blir det en ubarmhjertig, udeltakende Kronos som råder. Mot slutten av romanen heter det: ”Jordi rulla fram på vegen sin gjenom himmelrome og øydde på dei siste åra av hundraåre”. Den tidvis olympiske fortelleren som ledsager leseren gjennom boka, med en slags voice over, lar oss i glimt se hva livet gjør med den glade kunstnerflokken som engang lovet hverandre gjensyn. Det er tida som framstår som den majestetisk handlende kraft i denne boka. Den kan nok for en tid øse ut sin fylde til de sterke og heldige, men helst tar den fra de svake og uheldige, og den vender ryggen til de ulykkelige som havner på livets sidespor.

Drømmen om kunstnerry er den unge flokken felles om. En av de mest talentfulle dør i fattigdom, uten å bli kjent og anerkjent. En annen er ute for en togulykke og ender som lappeskomaker og krøpling. En tredje blåser seg opp som miskjent geni og ender på dårehus. Andre, som kunstmaler Olsen, innser snart at de er slått til dalere og ikke til gull i kunstveien; å lage pynt til folks stuevegger får være godt nok. Et par stykker, maleren Brask og dikteren Snarp, lykkes en tid med å framstå som nyskapere, og de får sine avsnitt i kunst- og litteraturhistorien. Men nytt blir snart gammelt, den utropt radikale kunsten blir retro, blir konservativ tradisjon, og de to ender i bitter tilbaketrekkeing fra en tid som glemmer dem. Så er det den rike og vakre jenta, valkyrien Dagny, som de alle hadde hyllet i nyttårsnatta. Hun får lenge del i livets fylde med en staselig mann, gode kår og mange barn. Men etterhvert tar livet fra henne igjen alt det gav: ungdom og skjønnhet, mannens troskap, velstand og hjem. Til sist er hun en som er overflødig, satt på kår og utlevert til usikker velvilje fra sine egne barn.

Livløpene slik de blir skrevet fram i romanteksten til Rasmus Løland, blir ikke gitt et temporalt uttrykk som vi kan kalle for kairos. Her blir det ikke fullbyrdet noen slutter som gir tilfredsstillende, forsonende mening. Tvert om, i disse skjebnene blir all mening tatt bort før livet er avsluttet. De er ikke skildret gjennom et ende-perspektiv, men gjennom et etterpå-perspektiv. Fortellerteknisk kan vi snakke om en slags ekstrem form for etterstilt fortelling.
Romanen tar oss framover i store tidssprang, for så å kunne berette om noe avgjørende som forlengst er skjedd. Her rår ikke preteritum, vanlig fortellende fortidsform. Her rår det som i dag kalles preteritum perfektum: Hva var det som hadde skjedd med den og den? Historien til han som får foten knust i en jernbaneulykke, blir for eksempel fortalt til Olsen av ham som hadde forulykket, 40 år etter at livet gikk i stå. Selve skjebneomslaget, ulykken, gjengir han som en liten stubb i en avis, hendt en annen person, en nyhet av slaget som ingen ”hugsa stort etter til neste dagen.” En virkning av en slik fortellemåte er at personene i denne romanen synes å leve sitt liv baklengs, de er, liksom selve fortellingen, ikke underveis mot noe, mot slutten, men på vei bort fra noe, fra begynnelsen, fra noe som ble helt eller halvveis brutt av. Til sist er altså selv romanenes opptredende personer forsvunnet bak oss. De er blitt til forsvinningspunkter i historien, i fortellingen. Som jeg nevnte, er det selvsagt helt andre personer som tar plass i vinstua 100 år etter.

Det kronos-perspektivet som dominerer i Hundrad år, kan kanskje sies å nivellere menneskelivet. Det tømmer det tilsynelatende meningsfylte for mening og gjør menneskene små, som om de er sett gjennom en omvendt kikkert. Tidsopplevelsen er sterkt i slekt med den vi kan finne hos en så moderne forfatter som Tor Ulven. Uten nåde blir menneskelivet hos ham oppfattet som noe ørende smått, en parentes i et hav av kosmologisk tid. I Hundrad år finner vi i nest siste kapittel en allegori om mosen. Romanens ødslige gjenskinn fra et henrullet hundreår fortettes i denne innskutte, mytiske fortellingen. Uten tvil har Løland her også lagt den inn som en besk mothistorie til Bjørnsterne Bjørnson nasjonsbyggende fabel om eineren og furua, de som ville kle det nakne fjellet og til sist triumferer. Som mange vil huske, utgjør den åpningen på Arne og ble etterhvert gjengitt i alle lesebøker – inklusive den jeg sjøl brukte.

Hos Løland lyder det slik: D´er ein ting han aldri kann lika å sjå på, mosen: at noko stend bert i vind og vér, eller ope for manneaugo i altfor lang tid. Det kann vera kor snaudt eit berg eller naken ein stein det vil, so er det aldri lenge fyrr nokre fræ hev fenge fest seg på eikor vis; og det tek til å ydda og gro med ørende små prikkar med mose, so vidt ein kann sjå dei: og frå år til år skyt dei ut tæger og broddar til alle kantar. Og han er kje som andre vokstrar, dei som skyt upp for ei tid og so folnar ned att. Han berre aukar og aukar. Soleis rekk han sistpå til å klæda heile snaude urdi og fjelli, så sant nokon ting kan festa. (221) Norsk einer og furu kan skryte så mye de vil, men mosen var der først. Det er den som tar over der liv visner, og den sveiper seg tjukkere og tjukkere der den kommer til, selv oppetter runestein og gravstein. I romanteksten breier mosen seg utover flere tekstsider og vokser til et monumentalt bilde på elde og glemsel. Først konkret i naturen, så over alt som har navn og ettermæle. ”Namn som Olsen og Persen likar han seg sers godt på, heller ikkje Larsen og Jeremias Tobiassen fær stå altfor lenge, sjølv gruske namn som Sannerzapf og Schnäbel høgg han seg fast i så dei lyt fara ned til alle dei hine i den skume heimen under mosen.” Og navn som Bjørnstjerne Bjørnson kan vi kanskje tilføye, uansett hvor vidgjeten han var, også for å tale nynorsken midt imot. Til sist i romanen får vi en kosmologisk visjon av mosens store, triumferende tidsalder på jorda, når sola holder på å slukne og står ”som ei dim, blodraud kula på himmelen”. Her står vi likevel ved et tankekors. Jeg har nevnt at det er en på samme tid både tom og mektig kronos-tid som rår i romanen. Den er et slags kontinum, ubeboelig for mennesker. Bildet av mosen ser ut til å fullende den nivelleringen, den entropien, som alle ting, menneskelig og ikke-menneskelige, er underkastet. Men dersom Lølands roman også som kunstverk var underkastet kronos, var den nettoppp ikke et kunstverk. Kunstverk krever kairos, og det er bare i forbindelse med et ekte plott vi kan tale om fullending. Vi ser da også i historien om mosen at til syvende og sist kan heller ikke Løland unnvære en visjon om endetid, om sol som slokner og liv som dør. Som jeg snart vil vise, kan han heller ikke unnvære en slutt som gjenoppbygger en viss mening i hans tømte romanunivers. Løland utviklet seg til å bli en fritenker, en dyrekjøpt overbevisning som han kjempet fram fra et pietistisk farget oppvekstmiljø. Men det fantes en slags dyster erstatning for den meningsgivende religiøse fortellingen om ”de første og de siste ting” som da gikk tapt. Det fantes en verdslig og kosmologisk endetidsberetning som kunne hente næring i en splitterny, naturvitenskapelig erkjennelse, og Løland var svært godt innlest på faget astronomi. Bare syv år tidligere, i 1885, hadde H.G. Wells i boka The Time Machine, Tidsmaskinen, skremt lesepublikumet med sin dystre visjon om en døende jord under en sluknende, blodrød sol. Den samme visjonen kan vi gjenkjenne i Lølands myte om mosen. H.G. Wells bøker før 1900 var i høy grad uttrykk for fin de siècle, og i Tidsmaskinen spådde han ikke bare klodens undergang, men også et sammenbrudd for all sivilisasjon. Er det spor av noe slikt i Lølands bok? Til en viss grad er nok svaret ja, selv om hans syner gjelder den helt nære framtida. Lølands profetier bygger på de varsler om kulturelt forfall som han leser inn i samtida, og især er det den rådende begeistring for det bygdenasjonale som blir rammet. Slik boka holder opp framtida som spottende trollspeil, blir denne begeistringen utlevert til besk ironi. Kunstmaler Olsen har opplevd sine gladeste ungdomsdager i et norsk dalføre der alt ble holdt i gammel skikk og hevd. Han minnes en livsklok patriark av en einstøing som pattet lunt på pipa si der han satt trygt på sin naturskjønne fjellgard. Og han minnes ei vakker, drivandes ungjente som stelte på egen, sjølfinansiert gard og ventet på å dele herligheten med en passende frier, for eksempel Olsen, som likevel ikke våger seg til å fri. Etter mange rastløse reiser i utlandet er maleren trettitre år seinere tilbake i idyllen han har drømt om siden. Han får da vite at 1) nær sagt annenhver bonde svir av uthusene og buskapen sin og svindler til seg forsikring, 2) at den lune einstøingen hadde velstanden fra et rovmord med et lik gjemt på taket og 3) at den ferme gardjenta lever som en halvgal attergløyme. ”Ei gammal fillut kjerring med krokut rygg og grågult og rukkut andlet og svarte hender mest som fugleklør – det var det som no var att av den drustelege gjenta”. Dette er kanskje ikke Vestens undergang. Men det er et klart dementi av målungdommens blåøyde drøm om et gjenreist Norge, Ung-Norig, som det kom til å hete i tittelen på et kjent tidsskrift noen år etter at Løland var død. Jeg gjengir et avsnitt som samler maler Olsens inntrykk: Dei gamle han hadde kjent var døde og burte for lenge sidan, og ei heilt ny ætt hadde vakse opp. Dei las i blad i kvar den stova, og drøste um politikk og sociale spursmål, når dei råka ein framandkar som honom: – sume visste endåtil um den nyaste boki hans Balzasar Bostrup og den av Hans Schnitzer: og i mål og tale hadde dei lært munarleg av Drammens-adressa. Peisen var kasta ut, og nye patentomnar komne i staden. Og patentbukseselar, og tronge snøreliv, og hattar som ein gong hadde vore nymotens på Hønefoss, og livseleksir, og tannverk, og dei tjuge andre inventionar av tidi hadde for lenge sidan komne til grendi. Tidi måtte ha sitt laup, og ære vere alt det gode ho kom med. Og den tutlingen som kom der og drøymde um gamle røykstovor og rosemåla skap og slikt skraml, han kunde ha det so godt, når han ikkje visste betrre greida på korleis upplysningi ho steig millom meinig mann.

Mentaliten vi hører om her, minner lite om den Ivar Aasen satte sin lit til med orda ”me skal koma, om ikkje så brått.” Vi ser at det er en underlig parallell mellom mosens herjinger og alle de ”nye inventionar av tidi”. Det er tidas krav om stadig fornyelse som sprer elde og glemsel, og som gjør at nyskapende kunst går ut på dato og at solid, nedarvet skikk og varig arvegods blir forvandlet til gammelt skrammel, verdt å brennes opp. Bak Lølands visjon av tida som et nivellerende kontinuum, finnes det altså en bevissthet om at samtida er i forfall, og dette blir også røpet i myten om mosen. Det er i en tid der kravet om stadig nytt, om rastløs modernitet blir framherskende, at Lølands vyer om en verden av elde og seirende forgjengelighet kan tre fram.

Kunstmaler Olsen er lenge, slik jeg har antydet, et slags alter ego for fortelleren i teksten. Blant deltakerne som var samlet til fest i nyttårsnatta, er det bare han som er opptatt av hvordan det går videre med dem som deltok. Liksom fortelleren er han en størrelse som er alle steder og ingen steder i tid og rom. Han er blitt en Jerusalems skomaker, en Ahasverus utenfor sin tid, ”alltid heimlaus eller like godt heime alle stader”. Men det kommer til et slags vendepunkt i romanen der ”Jerusalems Olsen” blir en sviker, og etter dette blir han droppet som sentralfigur og viktig bærer av romanens synsvinkel på det som fortelles. Et par år før skuffelsen med bygdedrømmen, maler han nemlig sitt eneste mesterverk, et bilde av en virkelig skomaker, han som jernbaneulykken gjorde til en levende død. Han blir foreviget, langsomt, drag for drag, som en lidende, skrukkete olding på gravens rand, og ”aldri hadde han råka det betre”. Maler Olsen har skrupler. Leseren forstår at det er noe av sitt eget livs sum av innsikt han her har gitt kunstens varlighet og ærlighet, det er hans bilde. Men det ender med at han selger bildet til god pris i bytte mot en billett som tar han til nye, fjerne kyster. Kanskje finner han et hjem der, men ellers står verden åpen, som før.

Dermed blir Olsen definitivt en moderne vandrer, løsrevet fra enhver forpliktelse på fortida, på andres og sin egen historie (som altså er hemmelig i slekt med den stedfaste, tilbakeskuende lappeskomakerens), evig opptatt av hva nået, hva nytt utsyn, nytt land kan bringe. Dermed blir han også en slags sviker mot den dødsbevissthet, det memento mori, som til sist ga ham seier i kunsten. Kanskje kan vi si at han blir ett med Kronos, tid som er uten erindring, som går framover uten å se seg tilbake. Logisk nok forsvinner han også ut av beretningen. Forteller tar avskjed: ”Kva det hadde vorte av Peter Olsen, ferdamannen, etter han kvarv burt i skodda uti fjorden, kan soga vår ikke fortelje”. Og, kan vi tilføye, hvem vet, kanskje lever han ennå?

Men dette blir også et øyeblikk fylt av vendepunktets kairos i Rasmus Lølands roman. Bortsett fra historien om mosen, avslutter han nemlig Hundrad år med to historier som vakkert lar slutten speile seg i begynnelsen og som lar liv og fortelling smelte sammen til en meningsfylt helhet. Til sammen blir de i Lølands kunst reddet unna en tid som bare tomt henruller. Den ene historien handler om gamle Dagny. Tredje gang hun blir omplassert som en overtallig gamling og flyttet til ett av barna sine, får hun endelig grunn til å kjenne seg hjemme. Langt oppe mot nord, ved verdens ende. kjenner hun pust av evighet i naturen. Ikke som tom uendelighet, men som evig, velsignet forvandling. Tonefallet blir som i åpningen av boka, som i skildringen av Olsens alpevandring, bare at her er det sola, ikke månen som lyser.

Eit stykke ovanfor husi var der ei heil, stor bjørkelid, og det av som lauve her var ljosare
grønt enn andre stader, og blomarne anga betre. Og slikt eit ljos! Det glødde og glima
over blånande fjell og tind og kvite snøfenner, og skein att frå fjorden; og yver øyar og
skyer langt langt utyver mot have var det som ei lett disma av berre sol. Raud og stor
som eit hjul av eld lågna soli mot nord og seig ned for fjelli, med dei hundrad fargeskifte
yver land og sjø.

Vi får flere tegn på at her mot slutten ser hun livet i hundreåret hun har levd, ikke som tomt og tømt, men som et rikt skifte med mangeslags farger. Og på kistebunnen finner hun løvkransen som hun ble kronet med en stjernefjern, glemt nyttårsnatt, nå bare en liten haug med visnet grønske.”Dei var grå og innkvorne av alderen, mest berrre som fjon og falske, og datt sund så snart ho rørde aldri så lite ved dei, men same bladi var det kor som var.” Hun ber om at den skal bli lagt under hodet hennes i likkista. Dette er en gest som gir signal om aksept og forsoning. Dagny innestår for helheten i sitt liv, et liv som både ga og tok. Med sin siste villje overvinner hun kronos og innskriver sitt liv i kairos, i tid som har gitt plass for utfoldelse og fullending slik hun ser det i naturen rundt seg.

Selv gir Rasmus Løland sin roman en avslutning som kompositorisk redder hans eget romanunivers ut av den tomme og tømte tid. Tonekunstneren i nyttårslaget, han som brøt ut av kretsen og dør uoppdaget og ung, er likevel til sist blitt oppdaget! Når vi på bokas siste sider igjen møter feststemte kunstmennesker som er samlet i alpebyens vinstue til feiring av et nytt sekelskifte - og et nytt milennium kan vi vel tilføye - så skjer det at det er denne komponistens etterlatte, nå verdensberømte verk, som blir spilt. Det vil si, det er et utdrag, den vemodig vakre satsen ”Um hundrad år er allting gløymt”. Ingen i laget vet hvilken historie som dermed får sin ytterst meningsfylte avslutning. Og denne avslutningen rommer selvsagt et dementi. Ikke først og fremst den banale at ett og annet likevel overlever 100 år.

Men heller det dypere dementi at Kronos likevel ikke har all makten. Rasmus Løland lar kunsten berge et håp, samtidig som han forblir trofast mot den barske livsvisdom verket springer ut av. Og vi kan kanskje konkludere: Så lenge det fins mennesker, så lenge det fins kunst og fortelling, kan kronologisk tid, kosmologisk tom tid, alltid overvinnes og forvandles til tid som gir mening, som kan beboes av mennesker.

Rasmus Løland gjorde ikke som kunstmaler Olsen. Han tok vare på en visjon som var hans og solgte den ikke ut, selv om mange blant publikumet hans helst ville høre andre toner. Og blant Lølands mange bøker for voksne, synes jeg Hundrad år er den som best fortjener å bli lyttet til i dag, ikke minst ved en feststemt jubileumsmarkering.